Du er nå et tastetrykk unna min nye adresse. Jeg har konvertert alle de gamle postene mine til selvikvaag.com. Fra nå av er det der det skjer. Jeg gleder meg, og takker blogspot for et fint samarbeid.

Før jul fikk jeg besøk av denne grisen i posten:


Kari har invitert til grisebesøk flere ganger, men det har aldri blitt noe av det. Men når det første skjer, da skjer det skikkelig. Både Cecilie og jeg fikk en opplevelse for livet. Før vi i det hele tatt gikk inn i grisehuset, fikk vi servert Borgen-familiens store familieskatt: Griseboken.

I 1990 kom nemlig boken "Bli med til Trine, Lars og grisen" ut. Den handler om grisegården på Orre. På en av de første sidene er det til og med bilde av "veslesøster Kari" som det står så fint. Boken er utgitt av landbruksforlaget og kan lånes på Vågå bibliotek dersom dere er interessert. Vi leste hele boken for å forberede oss på grisebesøket. Der stod det blant annet at det gikk an å spise grisefôr, og at det smakte godt. Derfor gledet vi oss til det.

Jeg hadde aldri drømt om at et grisehus kunne være så proft. Det har en egen besøksinngang. Der ligger det en bok som gjestene skal skrive seg inn i. Cecilie og jeg fikk æren av å skrive oss opp som de første besøkende dette året.



Vi fikk dessuten beskjed om å kle av oss alt utenom undertøy og t-skjorte.

Vi fikk proffe fjøsdresser, caps, skaut og støvler. Kari viste dessuten fram grisemasken sin.

Denne bruker hun for å ikke få så mye støv i nesen. (Jeg derimot, tror det er en måte å bli ekstra god venn med grisene på. Med en slik nese/snute/tryne blir hun liksom en av dem).

Det er flere avdelinger i grisehuset på Orre. Besøket vårt startet på fødeavdelingen.


Disse grisene er nyfødte. Grisen jeg holder på det nederste bildet var ekstra liten.

Jeg ble veldig overrasket over hvor store purkene aka soggene var. De var jo nesten like store som kyr.

Turen bar videre til diverse smågrisavdelinger. Disse grisene var morsomme, redde og nyskjerrige. Smågrisene luktet helt anderledes enn de store og babygrisene. Etterpå gikk vi til slaktegrisene. De hadde en annen lukt igjen.

Både Cecilie og jeg fikk ta del i hverdagen til en grisebonde. Cecilie møker møkk, mens jeg sprayer en skadet gris. Det gjøres slik at bonden kan hjelpe grisen. (Bonden skal ikke drepe grisen. Han skal gi den medisin. Det er viktig å få fram).



Vi lærte masse om gris på dette besøket. Vi fikk se i sæd-kjøleskape, hilse på sjefsgrisen, trykke på matknappen og enda mer spennende.


Vi fikk også smake på fôret, men det frister ikke til gjentakelse. Ellers frister det meste til gjentakelse.

Foto: Cecilie Lund Mathisen.
Innlegg fra besøket kan også leses på hennes blogg.

Denne julen fikk jeg en fantastisk julegave av Cecilie: En potte, en klump jord og tre frø.

Disse frøene er en del av noe mye større- og da tenker jeg ikke på gavens tittel "Plant a tree save the planet". Jeg tenker selvfølgelig på den store trekonkurransen. Cecilie har nemlig også kjøpt et eget tre selv, og utfordret med til duell. Dette året skal vi kjempe om å få det høyeste treet.

Her kan du lese om utfordringen:

Vi har vært venner hele julen, men i går startet den beinharde konkurransen.

"Bruksanvisninger er for oldiser og kjerringer"
Jeg har et noe anstrengt forhold til bruksanvisninger. En gang for lenge siden refererte jeg til en bruksanvisning i en databutikk. Da fikk jeg høre at "bruksanvisning er for oldiser og kjerringer". Det tok jeg til meg, og har i ettertid prøvd å holde meg unna. Det har gått ganske greit i teknologi- og ikea-verdenen. Men når det kommer til trær og slikt, skulle jeg nok passet bedre på. Jeg leste riktig nok denne hvite lappen, før jeg startet i går:

Jeg vet ikke om det er engelsken min som skranterm, men jeg puttet jordklumpen i potten og tømte vann på den etter oppskriften.


Jeg ble veldig fornøyd da jordklumpen begynte å vokse. Problemet var bare at den satte seg helt fast og ble hard. Jeg prøvde å stikke frøene inni, men det gikk ikke. Derfor måtte jeg ta fram den store bruksanvisningen. Jeg fant ut at jeg hadde gjort helt feil.


I følge bruksanvisningen skulle visst frøene ligge i vått papir i kjøleskapet noen uker først. Jorden skulle dessuten løses opp. Jeg la frøene i et vått papir oppi plastposen sin. Deretter sendte jeg en mail til produsenten og spurte om råd. Da hadde klokken passert midnatt med glans. Derfor gikk jeg og la meg.

Jeg våknet opp til denne mailen:
"Don't worry; Keep it in the Fridge for three-four weeks and wait another three weeks for it to germinate. If it doesn't grow, let us know and we will send you new seeds and instructions to start again. Don't give up on your planted tree".

Puh! Jeg fryktet et stort nederlag i denne konkurransen, men nå ser alt mye lysere ut. Jeg svarte på mailen og spurte om hva jeg skulle gjøre med jorden.

Svaret lød:
"No problem; We will send you grow mix with the seeds".

Det kaller jeg service.

Cecilie skrev til meg at alle hjelpemiddel er tillatt. Jeg er med andre ord godt i gang. Ikke nok med å spør produsenten om hjelp, smugtittet jeg på Cecilies planting. Der så jeg at hun hadde lagt frøene i en plastboks. Jeg sjekket bruksanvisningen, og fant ut at det var det riktige. Derfor gjorde jeg også det.


Jeg så dessuten også hva hun hadde gjort med jorden. Jeg vet ikke om jeg har gjort det riktig, men jeg hermet så godt jeg kunne i hvert fall.



Både Cecilie og jeg vil legge ut månedlige oppdateringer på treet vårt her på bloggen.

Korean Pine (Pinus koraiensis)
"Produces very large pine cones, each providing 500 to 600 seeds (or pine nuts) for pesto and other delicacies. A popular ornamental tree that will grow to the heights of 40 to 50 m.
Tall, majestic, evergreen".

Allerede 2. januar kårer jeg årets skuffelse: Elgens innsats i Bjerkreimscupen.

Men vi smiler likevel og skylder på sykdom, skader og at draktene kom fram en dag for sent.
Det er alltid morsomt på cup i Bjerkreim. Stemningen er god og opplegget er bra. Men det er selvfølgelig kjekkere å spille bra enn å stupe ut av gruppespillet.

Denne gang hadde vi et skikkelig storlag på gang. Vi hadde til og med overvekt av gutter.

Men vi satser på å komme sterkere tilbake. FK Mustafuntes faste supporter har lovet at han skal heie på oss neste gang.

Her kommer en liten bildeserie og videosnutt av den siste dagen i 2008. Det var en magisk dag. Først hadde Cecilie og jeg en flott tur langs kongeveien. Der tok vi også det berømte nyttårsbadet. Vi bader på nyttårsaften i stedet for første nyttårsdag. Det er kanskje ikke helt etter oppskriften, men det er slik det fungerer. Vi må jo være reine til det nye året.





Som vanlig hadde vi kledd oss likt. Til og med vottene var like- og det var ikke planlagt.

Cecilie var først uti.




Jeg hadde tenkt å ta et fint bad, men det var litt glatt på steinene, så jeg datt baklengs uti. Cecilie var våken med kameraet.


Disse husene må fotograferes:

Vi fant to sager, og ble enige om at det var en god mulighet til å sage av beina, slik at vi ikke har så lange bein, og kan bli fotballspillere.


Verdens fineste kirke.


Her skal vi gifte oss en gang det er fint vær.



Er det lov å turne på kirkegården?

Om kvelden fikk vi besøk av Kari Borgen. Vi spilte spill og gikk ut på nyttårsvandring før midnatt. Vi feiret det nye året på toppen av Lyefjell med verdens fineste utsikt. Der var det også noen andre som tok turen. Se filmen for å oppleve spenningen.







Godt Nyttår.